Månedens Brillante - Mars
God dag Olav,
Vi er i midten av Mars og målestokken viser blått over hele Østlandet. Hvordan står det til på Sør-Vestlandet? Joda, alt bra her på sør-vestlandet. Det spirer og gror i husveggen, sola skinner og kafélivet yrer med små utebord.
Du er fra Nøtterøy, men for tiden er du bosatt i Sandnes. Hvordan er miljøet for cellister på disse stedene? Hehe, ingen av delene er helt rett, men jeg skjønner misforståelsen. Jeg kommer fra Stokke (som er største blant de små stedene i Vestfold ;)) og bor i Stavanger. Men jeg har gått på skole på Nøtterøy i 13 år og jobber litt på musikklinja i Sandnes.
Over til spørsmålet: cellomiljøet på disse stedene er bra. Vestfold er jo nærmest et cello-fylke, der vi er mange cellister som har vokst opp. Det er alltid gøy å komme hjem med celloen, enten som instruktør på seminarer med ungdomsorkesteret jeg «vokste opp i», eller får spille konserter. Freelance markedet er større i og rundt Stavanger. Så det er nok å drive med!
Når og hvorfor begynte du å spille cello? På barneskolen måtte hele klassen spille fiolin i 1 år. Jeg tror det var i 3. klasse. Men jeg likte ikke å ha fiolinen under haka. Løsningsorientert som jeg var, satte jeg den likeså godt mellom bena og strøyk i vei med buen på strengene. Det var gøy og jeg syns det låt adskillig mye bedre. Men det var helt til læreren kom og sa jeg ikke fikk lov til å spille fiolin på den måten! Jeg var nok sta, så det endte opp med at jeg fikk en cello i klasseorkesteret. Cellolæreren tok seg godt av meg, og det var lystbetont fra starten.
Hva har vært din beste opplevelse som cellist? Avslutningskonserten på (foreløpig) siste studiet jeg gikk. Da hadde jeg jobbet intenst frem mot konserten i over ett år, og valgt meg de særeste ynglingsverkene mine. Det ble et program med musikk av Berio, Gubaidulina, Britten og Schnittke. Jeg følte meg hjemme i repertoaret, publikum var supergira og alt stemte. Har sjelden hatt den følelsen, men heller ikke fått anledning til å fylle en hel konsert med de verkene.
Hva er ditt beste minne som publikummer? Da jeg fikk oppleve Rostropovitsj spille Sjostakovitsj’ cellokonsert nr. 1 med Oslo Filharmonien og Mariss Jansons i Oslo konserthus i mars 2000. Stemningen sto i taket! Rostropovitsj er jo en legende. Jeg var ung og hadde ikke spilt cello så lenge, men lot meg rive med. Jeg husker fortsatt hvordan jeg satt på tuppen av stolen da Rostropovitsj kom inn på scenen. Jeg sugde til meg alle inntrykkene. Han spilte den suggererende musikken med en enorm innlevelse, til tross for at han var en gammel mann. Orkesteret og dirigenten nærmest glødet, og jubelen ville ingen ende ta da Rostropovitsj var ferdig.
Jeg ante nok ikke helt hva jeg var med på da, men det gjorde sterkt inntrykk og jeg glemmer det aldri. I ettertid har jeg hørt at dette var Mariss Janssons siste konsert som sjefsdirigent for Oslofilharmonien, så den hadde nok en viss historisk betydning også.
Hvem/hva inspirerer deg? Medmusikanter! Ingenting annet er så gøy som godt samspill! Dessuten føler jeg at jeg lærer så utrolig mye av de jeg spiller med. En ny spennende oppdagelse er samspill med samtidsdansere. Så samspill i bred betydning er nok et dekkende begrep.
Har du noen favoritt band/artister? Varierer, men det jeg har hørt på og liker best i det siste er blant annet: Moddi, Vertavokvartetten, Jakob Koranyi, George Lewis og Hans Abrahamsen.
