Månedens Brillante - September

Hei Elin!

Vi er kommet til september og den ekstreme sommervarmen ser ut til å forsvinne. Er dette noe du er lettet for eller skulle du helst levd i et land med 30 plussgrader hver dag?

Jeg må innrømme at jeg har nytt sommervarmen på tross av at jeg tror på menneskeskapte klimaendringer. Når jeg tenker på et fristed hvor som helst i verden hvor jeg kan ha drømmeferien så er det nettopp i et varmt paradis som Bali i Indonesia, Sør-Italia eller en av de greske øyene. Disiplinen min blir utfordret på sommeren hvis jeg ikke har satt realistiske mål eller har jevnlige konserter eller kurs. Årlig utfordring altså! Denne sommeren hadde jeg planlagt veldig gjennomtenkt med nok å gjøre for å holde meg «gira» til å øve bra, men også få smake på feriefølelsen.

Jeg kunne ane en kamp til å fokusere framfor å gå ut og duppe meg i sola hele dagen da latter og glede kunne høres i det fjerne ut gjennom kjellervinduet på konservatoriet i Bjergsted. Jeg var temmelig alene bortsett fra et par andre øve-spøkelser i bygget. Jeg hadde allerede bestemt meg og visualisert hva jeg skulle få til denne sommeren. Målene var ambisiøse og holdt meg våken og tilstede på øvingsrommet hele tiden. Så denne sommeren fikk jeg det til!

Jeg hadde bestemt meg for å strekke meg mot drømmen min om å bli kammermusiker og allsidig soloutøver. Jeg kjente på en genuin motivasjon som før har vært litt flyktig. Eventene jeg hadde ført opp i almanakken var blant annet en solokonsert med en tidligere medstudent, Kristina Socanski på klaver, i foajéen i Stavanger Konserthus. Jeg gledet meg som et barn til å spille med henne igjen fordi jeg husket vårt samspill for være noe spesielt, en magisk klikk. Programoverskriften var «De tre B'er - Bach, Beethoven og Brahms».

Senere konserter skulle omfatte uakkompagnert solo musikk av J. S. Bach til N. Paganini til E. Ysaye - utfordrende for de fleste tør jeg å påstå; å skulle gjennomføre på samme konsert!

Nærmere slutten av sommeren dro jeg på hytta i Sauda i Ryfylke sammen med familien. Der roet jeg det litt ned i sommervarmen. Jeg hadde på forhånd blitt enig med meg selv om å øve hvis jeg hadde lyst og følte for det. Det var veldig varmt så jeg, storesøstera mi og nevøen min bada og svømte i kulpen nedenfor hytta når vi ville kjøle oss ned. Det var et lite paradis. Og titt og ofte kom inspirasjonen og viljen til å plukke opp fela eller et partitur. Min far viste meg et idyllisk sted ute på balkongen bak huset hvor det var skygge og et hint av trekk, hvor jeg hadde fjellene og skogen i ryggen. Jeg kunne føle Paganini-ånden eller Ole Bull kanskje da jeg sto der og dro ut toner. Fugler kvitret bak meg. For en sommer. En uke senere dro jeg til Aalborg på symfonisk kurs og da var vi nærmest inne hele tiden. Da var sommeren offisielt over for meg. Hardt arbeid sto på menyen igjen og jeg var klar!

Hvordan og når bestemte du deg for å begynne og spille fiolin?

Jeg hørte Arve Tellefsen spille på NRK da jeg var 7 år. Jeg hadde spurt mamma om å få lov til å spille selv og da hun spurte hvorfor så hadde jeg visst svart at det var «den fineste tonen jeg visste om». Jeg startet høsten da jeg fylte 8 år.

Hvor har du tatt din musikkutdanning?

Jeg tok min bachelor grad i hjembyen, i tillegg til videreutdanning ett år. Så tok jeg masteren i Kristiansand med Adam Gruchot, som er en av mine største idoler per i dag! Etterpå flytta jeg hjem igjen til Stavanger og tok et Postgraduale-år med Ellen Nisbeth, og Fredrik Paulsson neste halvår i tillegg. Da fikk jeg virkelig sansen for kammermusikk-spill! I år studerer jeg bratsj med Ellen og drar på mesterklasser og får privat oppfølging på fela.

** Hva har vært din beste opplevelse som fiolinist?**

Wow, beste opplevelse... Det er så mangt og det er det vi streber etter å få oppleve igjen, eller hva! Jeg husker godt numusic i Stavanger første måneden jeg studerte. Arvo Part skulle egentlig flys inn og jobbe med strykeensemblet i Bjergsted. Det latviske nasjonalkor og en mystisk og veldig spennende dirigent som hadde jobbet mye med Part før var også med. Vi framførte Te Deum, Tabula Rasa, Fratres etc. Himmelsk opplevelse. Hilliard Ensemble framførte også noen verk på samme konsert så vidt jeg husker. Jo, også Mahlers 2. symfoni på ungdomssymfonikerne husker jeg som veldig spesielt med Eivind Gullberg Jensen som dirigent. Også da jeg spilte og øvde med ulike kammergrupper med like seriøse medstudenter som meg selv. Brahms klarinett kvintett, Horntrio, pianokvintett osv. Da jeg framførte Subito av Lutoslawski etter 3 ukers forberedelse, det føltes genuint som Subito! Jeg kunne ha fortsatt lenge her. Godt er det å huske tilbake på!

Hva har vært din beste opplevelse som lytter?

Som lytter så blir jeg nødt til å si en konsert jeg impulsivt hev meg på etter at jeg tilfeldigvis vekslet øverom med Eugene Drucker, fiolinist i Emerson kvartetten. Jeg kjente han ikke igjen, men jeg begynte å bable i vei om kammermusikk som jeg akkurat hadde stått å øvd på (Schubert oktett) på Harpa, det nye, eventyrlige konserthuset I Reykjavik. Jeg hadde tuslet rundt i Reykjavik underveis i et kurs og følte meg som en fri fugl. Han smilte plutselig og sa at jeg burde komme på en konsert senere den dagen. Det var nymusikk og vidt spenn i de ulike framførelsene. Publikum, Drucker som hadde en liten presentasjon av sin egen komposisjon for kvartett, og de som framførte musikken og spesielt 1. fiolinisten Anne Sophie Andersen som fullstendig sjokkerte meg med tanke på hvordan totalhengivelse i musikken faktisk oppleves. Det virka som at uttrykket og følelsene hennes i øyeblikket var så ærlig og sårbart som en utøver kan være. Og så kom en trio (klaver, klarinett og fløyte) som også ga et sterkt inntrykk. Det var en forestilling om en mor og babytvillinger som kommuniserte med hverandre. Konserten rundet av med at Drucker, lærere fra Reykjavik og unge strykere framførte Bartoks Rumenske Danser og et nyere verk av en nålevende islandsk komponist, Hallgrimsson - Hymn at the Rock. Orkesteret, og et hvert fiber i kroppen til hver eneste musiker opplevdes det som, var med følelsesmessig under hele framførelsen.

Har du en favorittkomponist?

Jeg har så mange favoritter... Favoritten er det jeg føler for å øve på akkurat da, eller høre på akkurat nå. Det endrer seg for hvert øyeblikk, hvert modus eller humør.

Hvor ser du for deg selv som musiker om 10 år?

Jeg drømmer om å være en ganske fri kammermusiker og musiker generelt som kan iverksette idéer jeg har og jobbe med dem jeg ønsker. Jeg håper å kunne gjøre mye forskjellig. Krysse over til litt andre sjangrer som argentinsk musikk eller folkemusikk. Jeg vil kanskje litt mye, hehe!

Har du noe spesielt du ønsker å formidle som musiker?

Selvfølgelig! Men, å gi et spesifikt svar er vanskelig. Kanskje å alltid forsøke å formidle noe genuint, og alltid grave dypt i egne erfaringer som kan provosere eller blomstre gjennom musikken! En musiker mener jeg nesten har et ansvar å utnytte sitt talent for å få lytteren til å føle noe betydningsfullt, eller tankevekkende. Både gjennom ren musikk eller å forsterke andre kunstformer som dans, billedkunst eller liknende. Det er en så stor del av de fleste menneskers liv.