Månedens Brillante - Oktober
Hei Niklas! Oktober er her og halloween nærmer seg med stromskritt. Er dette en høytid du setter høyt eller er det bare nok en dato i kalenderen uten signifikans?
Hvilken dato var det igjen, sa du?
Hvorfor i alle dager valgte du valthorn som instrument?
Dette var egentlig ganske tilfeldig. Jeg ville bare spille i korps etter å ha sett lokalkorpset marsjere på 17. mai. Dette var før datamaskinens inntog hjemme, så jeg bladde i den tykke boka "Musikkens verden" sammen med foreldrene mine for å se på ulike instrumenter. Jeg pekte på trombonen. Da vi kom til korpset fant de ut at jeg hadde for korte armer til å spille trombone.
Etter å ha møtt på Reidun Gran (som ble min første lærer), fant vi ut at valthorn var et bra sted å begynne. Jeg begynte å spille sammen med to andre gutter, og da det ble 3 ledige valthorn bare noen få uker etter at vi hadde begynt med spilletimene skulle vi bestemme oss sammen for om vi ville bytte eller ikke. For meg spilte det ikke så stor rolle. Det eneste jeg syntes var at instrumentet så litt rart ut, men det sa jeg ikke høyt. De andre guttene vil bytte, så ble det slik. I ettertid er jeg veldig glad for det og har et kjærlig forhold til valthornet.
Hvem inspirer deg mest som musiker?
Meg selv. Neida. Eller, det vil si: jeg er inspirert av folk som har fulgt sin egen inspirasjon og skapt det man har vært inspirert til. Sånn som Tina Margareta Nilssen som har skapt Timani, som jeg går studie i nå. Og f.eks. Sarah Willis (hornist i Berlinfilharmonien), som kun ville spille i ett av de beste orkestrene. På tross av at folk sa til henne at hun måtte ta det gradvis, altså spille i noe dårligere orkestre først før hun søkte til Berlin, gikk hun for det hun ville og fikk jobben.
På et mer instrumentalistisk plan kan jeg nevne hvordan Stefan Dohr (solohornist i Berlinfilharmonien) bare "tar plass", uanstrengtheten til Emmanuel Pahud (fløytekongen), dybden og ektheten til Augustin Hadelich (fiolin) og den absolutte råskapen til Janine Jansen (fiolin). Jeg har også fått mye inspirasjon av lærere jeg har studert hos og spilt med, som Steinar Granmo Nilsen, Juliius Pranevičius og Frøydis Ree Wekre. Og alle Timani-øvelser og undervisning jeg har fått da det er har gjort at jeg har funnet mer og mer musikk, klang og potensiale i min egen kropp.
Jeg kan også nevne at i min ungdom var jeg skikkelig Guns N' Roses- fan og jeg tenkte ofte at klassiske musikere hadde mye å lære i formidlinga. Det var ofte megastivt på klassiske konserter. Det har alltid vært med meg at vi trenger mer "casualness" og naturlighet på klassiske konserter.
Hva vil du si er det aller beste ved å ta musikerutdanning?
Å møte så mange folk som deler interessen av musikk, og å ha rom (som i tid og kubikk) og muligheter til å utvikle seg.
Hva har vært din største opplevelse som musiker?
Hm. Det er så mange. Det dukker opp flere konsertmoment der opplevelsen av full tilstedeværelse og at man bare "eier" rommet, føler seg uvinnelig, og at alt får lov til å skje i øyeblikket akkurat som det blir. Det er vel det man alltid streber etter, er det ikke?
Hva har vært din største opplevelse som publikumer?
Det var da jeg hørte Augustin Hadelich med KORK i Store studio i juni. Jeg hadde ikke så store forventninger til det da jeg sjeldent får skikkelig gåsehudopplevelser i den salen. Men fra han satte første tone var det som om hele rommet sugde oppmerksomheten mot ham. Etter konserten var det som om alle i publikum hadde vært med på noe stort. Det var absolutt skjønnhet fra start til ende.
Kan du nevne fem låter som beskriver Niklas i oktobermåned?
Nå har jeg akkurat spilt Mendelssohns italienske symfoni så det får bli den "låta", "hornarien" fra h-mollmessa til Bach som jeg skal spille snart, "Kjærlighet" av Sissel Kyrkjebø (den versjonen fra 80-tallet) hørte jeg nettopp, og den er jo fin. "Fall te ro" av Kjell Inge Kvamsvåg og siste "låt" blir Serenade i Ess-dur av Mozart med Oslo Kammerakademi sin nye utgivelse (er selv med og spiller :p).
